Pauli ord: Reversering – det nye populære skjellsordet

Paul Bjerke professor emeritus ved Høgskulen i Volda og tilknyttet forskningsstiftelsen De Facto
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2024

«Reversering» er blitt et av de høyre­orienterte mainstream-medienes favoritt­skjellsord. Ordet ga 3900 treff i Retriever¹ i 2022. Hvorfor?

I mai kom endelig regjeringas forslag til domstolsreform. Mens Justisdeparte­mentet først ville gjenopprette alle de 37 tingrettene som Erna Solbergs kabinett la ned, er tallet nå redusert til fem. Men det er fortsatt ikke nok for landets fremste ideologiprodusent – redaksjonen i Verdens Gang. Lederartikkelen om saken har fått tittelen Nå får det være slutt på reverseringen: «Nok en gang reverserer regjeringen en nødvendig reform».

Avisa trekker fram Venstres stortingsrepresentant Ingvild Wetrhus Thorsvik som på tenksomt vis sier at «denne regjer­ingen er en vandrende katastrofe for rettssikkerheten». I tillegg refereres Frps Helge André Njåstad som mener at «reverser­ingen er som å kaste penger på sjøen».

VG-lederen er et ledd i et massivt, langvarig mediepress for å hindre regjeringa i å gjennomføre noen viktige punkter i Hurdalsplattformen², nemlig dem som handler om å stanse og omgjøre noen av Erna Solbergs sentraliseringsreformer. De nåværende regjeringspartiene gikk høsten 2021 til valg på et slikt anti-sentraliseringsprogram. Velgernes dom var, som alle inkludert VGs lederskribent vet, krystallklar: Befolkningen støttet det politiske ønsket om å bremse nedbygginga av distriktene.

Kaskade av skjellsord

Men de høyreorienterte mainstream-mediene aksepterte ikke valgnederlaget, og døpte ganske raskt regjeringas politikk om til «reversering», et ord fullt av negative tilleggsbetydninger. Det er selvsagt formelt riktig at dette var en politikk for å omgjøre reformene, men «reversering» antyder samtidig noe bakstreversk og umoderne.

Blant de tydeligste stemmene i hylekoret er Eirin Eikefjord, politisk redaktør i Bergens Tidende. Hun skrev: «Domstolene kan ikke organiseres rundt ­Senterpartiets fortidslengsel: Det bør være skamfullt for SV å støtte Emilie Enger Mehls reaksjonære populisme».

Men faktum er at nedlegging av en rekke tingretter landet rundt ble trumfet gjennom av Solberg – mot betydelig lokal motstand og mot stemmene til både SV, Arbeiderpartiet, Rødt, MDG og Senterpartiet. At en ny regjering etter et valgskred ønsker å gjøre om på vedtak de hele tida har vært mot, burde være nokså selvsagt.

Men da justisminister Mehl argumenterte for at gjenoppretting av tingretter også handler om å lytte mer til folket og til jurister i distriktene enn til «eliter» i Oslo, ble hun møtt med en kaskade av skjellsord. «Dette er forakt for kunnskap», sa høyrepolitikere, og fikk store oppslag.

Mens iTromsøs Egon Holstad hevdet at Mehl «poserer hoppende og blid på et bilde, mens hun verbalt sprer møkka over fagmiljøene». Sjelden har det vært tydeligere at halvparten av norske redaktører stemmer på Venstre og Høyre, mens bare to prosent stemmer på Mehls parti, som Venstre har utpekt til sin ­politiske hovedmotstander.

Baksiden av medaljen

Den samme skjellsordbonanzaen rammet regjeringas arbeid med å gi innbyggerne i Søgne og Songdalen mulighet til å ­stemme over om de ville ut av stor­kommunen Kristiansand.

Sentralisering har vært en ønsket politikk fra Høyre (og i lange perioder fra Arbeiderpartiet) i norsk politikk de siste femti årene. Den underliggende ideen er at sentralisering er framtidsrettet og effektivt. Det skaper angivelig større økonomisk vekst at befolkningen samles i større byområder.

Baksiden av medaljen snakker man gjerne mindre om: Byene plages med trafik­kaos som man betaler seg ut av med enorme investeringer i veier (fem kilometer E18 i Bærum til 23 milliarder og Fornebu-banen til enda mer), galopper­ende boligpriser, støy og forurensing. Distriktene plages med avfolking, krakk i boligpriser og gjengroing. Alle er dermed tjent med at politikken i det minste bremser «utviklingen».

Høyresidas usaklige omkamp

I Solberg-regjeringas tid ble sentraliser­ingspoltikken ført hardhendt videre, med fylkes- og kommunesammenslåinger, syke­husnedlegginger og politi- og domstolsentralisering. Flere av disse «reform­ene» ble drevet gjennom med tvang – mot sterk lokal motstand. Det gjaldt særlig sammenslåingen av Troms og Finnmark, skrivebordskonstruksjonen Viken og innlemminga av Søgne og Songdalen i Kristiansand.

Resultatet var blant annet at Senterpartiet nådde over 20 prosent på meningsmålingene og at Arbeiderpartiet justerte politikken etter folkemeningen. Valg­skredet i 2021 skulle derfor bli starten på en politikk for å bremse og til dels stanse sentraliseringa. Men det ble også starten på høyresidas og de dominerende medienes omkamp. Motstanden har vært voldsom og usaklig, og har påført Jonas Gahr Støre betydelige problemer og velgertap.

Hvorfor er sentralisering moderne?

Det er tre påfallende trekk ved argumentasjonen fra høyresida og deres medier. For det første: Hvorfor raser de ikke mot «reversering» når Høyre gjeninnfører private sykehjem i byene og lover å oppheve exit-skatten?³ Hvorfor er det bare endring av høyrepolitikk som er «reversering», mens endring av venstreorientert politikk ikke utsettes for denne typen merkelapper?

For det andre: Hovedargumentasjonen mot «reversering» av domstols­reformen er at «alle» fagmiljøene er mot. Men fag­miljøenes standpunkter blir sjelden vektlagt når de samme lederskribentene støtter sykehussentralisering og skolereformer. Der blir motstanden fra «dem som har skoene på» i stedet avfeid som «særinteresser» Når Sp-politikere ikke ønsker å følge råd fra jurister er det «forakt for kunnskap»; når høyrepoli­tikere avfeier lærerne er det å stå opp mot «snevre ­profesjonsinteresser».

Regjeringa har lykkes i noen saker. Kampene endte derimot med nederlag for dem som ønsket at Søgne skulle være egen kommune, og domstolsreformen ble barbert.

Men viktigst: Hvorfor er sentralisering per definisjon «moderne» mens å bevare bosetting og aktivitet i hele landet, er «reaksjonært». Svaret er at dette handler om kulturelt hegemoni som den italienske kommunisten og teoretikeren Antonio Gramsci formulerte det. Den som kontrollerer fortellingene, kan lettere beholde makta. Og kjerna i høyresidas fortelling om dagens Norge er at deres reformer, det vil si mer sentralisering, mindre stat og styring, mer marked og mer konkurranse, er den «naturlige utviklinga» som ikke problematiseres.

Anklager mot venstresida

I en tilsynelatende balansert artikkel skriver for eksempel Aftenpostens kommentator Halvor Hegtun at «skulle alle statsråder og regjeringer gjøre det til en hovedsak å reversere gamle vedtak som gikk dem imot, hadde politikken knapt kommet av flekken».

Mens VG-kommentator Astrid Meland skriver at Arbeiderpartiet taper på Senter­partiets reverseringer: «At de må inngå kompromisser med Senterpartiet, sier seg selv. Men det å oppheve gamle politiske vedtak burde de sagt nei til. For nå er styringspartiet blitt «styringspartiet». Vi har hatt en tradisjon for forlik i norsk politikk. Det har ikke vært vanlig å kjøre omkamper etter politiske nederlag. Slikt slår tilbake på en selv. I neste omgang er det ting Støre-­regjeringen vedtar andre vil reversere».

Men en slik logikk forutsetter for det første at det er enighet om hvor man skal. For den som er mot sentralisering av politi, sykehus, domstoler og kommuner, er det bedre å holde seg i ro enn å følge med på den lovpriste «utviklinga» som utarmer distriktene og overbelaster byene.

Og ettersom det bare er venstresida som blir anklaget for «reversering» og oppfordres til å unngå omkamper, vil resultatet uvegerlig bli at Høyre ved makta kan gjennomføre sine «reformer» og flytte Norge i stadig mer amerikanisert retning, mens venstresidas regjeringer blir utsatt for voldsomme pressekampanjer hvis de prøver å endre eller justere dem, og ofte lider nederlag.

NOTER

¹   Retriever er en database som samler innholdet i de aller fleste norske nyhetspublikasjonene.

²   Hurdalsplattformen er Ap/Sp-regjeringas program.

³   En skatt som påløper dersom du flytter fra Norge.