Helseforetakene som trussel mot Askeladden og de gode hjelperne

Gunnar Brox Haugen, Karin H. Blix Flage og Anne Ek
Stiftelsen SEPREP, Senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser
(www.seprep.no)
Artikkelen er publisert i Samfunn og økonomi 1/2024

Askeladden og de gode hjelperne er en velkjent fortelling for oss nordmenn. Alle har vi vel et forhold til dette eventyret som har fulgt oss fra barnsben av. Hvordan kan han og hans hjelpere forstås? Er det noe ved Askeladden og de gode hjelperne som kan inspirere oss i utformingen av helsehjelp til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, med et særlig blikk på erfaringskunnskap og betydningen av gode møter med hjelpere i tjenestenettverket? Hvordan kan fortellingen hjelpe oss å finne tilbake til noen idealer i en tid hvor Per-ene og Pål-ene i de moderne amerikanske og japanske konsernstyringsmodellene dominerer institusjonene våre? Forvaltningen av våre ­viktige offentlige institusjoner, som helsevesenet vårt, er blitt ganske annerledes på de siste tjue åra. Dyktige fagfolk som har vært med på å forme den moderne velferdsstaten blir ikke lenger lyttet til. Kan Askeladden leses inn i de debattene vi har hatt om New Public Management som styringsform, basert på nyliberalisme og markedstenkning? Hva slags verdier står i så fall Per og Pål for? Og ikke minst, hvordan kan vi forstå Espen Askeladd?

New Public Management (NPM) er en fellesbetegnelse for en rekke prinsipper og metoder for organisering og styring av offentlig virksomhet. Disse prinsippene og metodene har markedstenkning som forbilde. NPM bygger på en antakelse om at en offentlig virksomhet organisert som et marked vil kunne bidra til bedre kvalitet og større effektivitet i den offentlige tjenesteytingen.

Helseforetaksreformen ble innført i 2001 etter at Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre hadde vært på besøk hos Tony Blair og Gordon Brown. Kanskje var det Per og Pål som skulle vinne prinsessen og halve kongeriket, men som sviktet folket med hva de brakte med seg i sekken?

Denne styringsformen ble gjennomført i rekordfart, og i dag ser vi resultatene. Et av de grelleste resultatene er at attraktive psykiatriske parksykehus­tomter legges ut for salg for å skaffe egenkapital til nye moderne storsykehus. Per dags dato er 13 av landets 17 psykiatriske park­sykehus solgt eller planlagt solgt.

De nye sam­lokaliserte sykehusbyggene skal ha arealeffektive akuttavdelinger for ­psykisk syke. Samtidig har det vært foretatt og planlagt betydelige kutt i antall plasser for de mest alvorlig syke som trenger lang­varig behandling. Tanken er at disse skal få hjelp i distriktspsykiatriske sentra (DPS) og ytterligere hjelp i kommunene, uten at kommunene verken faglig eller økonomisk er rustet for det. Dette innebærer store belastninger på kommune­tjenester og ofte utslitte familier.

Ikke tatt opp i Stortinget

Denne drastiske omstruktureringen har skjedd uten noen overordnet politisk debatt i Stortinget. Det har ikke vært lagt fram konsekvensutredninger om hva som trengs av faglig funderte tilbud til dem som har behov for langvarig behandling i skjermede omgivelser. Det har skjedd med stilltiende aksept og dermed politisk velsignelse fra Høyres og APs helse­ministre i mange år. Per og Pål tror kanskje de allerede har vunnet ­kongeriket. Sannheten er at vi er mange som etter hvert har gjennomskuet de muligens utilsiktede, men like fullt forrående resultater av tenkningen deres.

Det opphøyde økonomiske framskrittets alter skinner neppe dersom det ikke kombineres med nødvendig basisfinansiering og verdimessige prioriteringer av helsepolitisk art. Slike prioriteringer har alltid vært Stortingets ansvar. I skrivende stund er den svært viktige reguleringssaken for nye Oslo Universitets­sykehus (OUS) fortsatt et ubesvart spørsmål, men regjeringen har satt i gang en brutal statlig overkjøring av Oslo kommune. Sakens kjerne synes her å være at det er et vanntette skott mellom dem som bestemmer og dem det angår. Per-ene, Pål-ene og Askeladdene har åpenbart sine ulike virkelighetsoppfatninger. Gevinstrealisering er det nye mantraet nå.

Per og Påls målstyrte kjekkaseri med tro på sin egen rå gjennomføringskraft, og mangel på å følge godt begrunnede helsefaglige og plan- og bygningsetatlige råd, strekker ikke til i sannhetens øyeblikk. Dette forstår ikke de målstyrte kjekkasene. Hemmeligheten til Askeladdens suksess er en nedarvet dannelse og et mangfold av kyndighet. En Askeladd­-ideologi er i møte med dem som trenger hjelp, å gi, å lytte og å bruke sin nysgjerrighet og fantasi når hjelpen skal gis. Det er åpenbart at det er Per og Pål som har fått gjennomslag når de finner på å samle det meste av Oslos tilbud til de mest alvorlig psykisk syke ved Norges mest trafikkerte vegkryss. Det er faglig uforsvarlig Per- og Pål-dumskap.

Askeladden i møte med alvorlig psykisk syke

Vi trenger å vandre som Askeladden i undring gjennom våre møter med alvorlig psykisk syke. Vi må møte medmennesker i nød som de gåtene de er og bruke all vår kløkt respektfullt og ydmykt til å forstå deres perspektiv. Kompliserte livserfaringer møtes ikke med kvikk-fiks-løsninger, stoppeklokke og et utall av sinnrike rapporteringsskjemaer. Vi må ha mulig­heter til å utvikle gode relasjoner over ­lengre tid og utvise en vedvarende nysgjerrighet på hva som kan være de underliggende årsakene til hvordan livshistoriene utvikler seg.

Vi kan lære av Askeladdens kronglete, ofte gåtefulle livsløp, og dem som er de gode hjelperne, i deres eget naturlige miljø. Vi kan bruke Askeladdens iboende, skapende, intuitive evner, nysgjerrighet og dannelse til å undre oss over alle situasjoner og omstendigheter vi kan møte i livsløpet. Den dagen vi slutter å undre oss, er det virkelig fare på ferde. Da går det oss ikke vel, men ille, og det blir ill-ferd og ikke vel-ferd.

Konsernmodellenes styringssystemer byr på utallige kontrollmekanismer og tellekanter. Når disse systemene blir for rigide, gjenspeiles dette i både språket og omgangsformene. Det kan godt hende at Per og Pål fungerer godt innenfor de nye NPM-regimene, men særlig tillitvekkende blir det ikke for dem som har de tøffeste jobbene i førstelinja.

Skal vi lykkes i å utdanne gode, selvstendige praktikere som mestrer å være gode hjelpere, må politikerne forstå kompleksiteten og legge til rette for å fremme dannelse og ikke bare utdannelse. Denne måten å forstå hjelpearbeid på, kan ikke stykkes opp, måles, veies og manualiseres. Tradisjonell naturvitenskapelig tenkning uten inngående refleksjon må vike for ettertanke, fantasi og personlig erfaring.

Skal vi som gode hjelpere klare å hjelpe mennesker i kriser til å finne mening og mestring i egne liv, er det én faktor som trumfer ulike terapiformer eller tilnærminger, nemlig langvarige, tillitsfulle og virksomme relasjoner. Alle vi møter skal oppleve å bli møtt og forstått. Kjernen i all behandling er at den du møter er et mål i seg sjøl og ikke et middel for å sikre noen målstyrte produksjonstall.

Hva ville Odvar Nordli (og Kåre Willoch) sagt nå?

De som er ansvarlige for dagens politikk, og lederne av helseforetakene, har nok en lang vei å gå for å forstå relasjonens betydning og de rammevilkårene som trengs for godt relasjonsarbeid i ­rolige, trygge og stressreduserende omgivelser. Det er utilgivelig at det mer eller mindre settes en historisk strek over tilbudet som de psykiatriske parksykehusene representerer for de mest alvorlig psykisk syke og deres pårørende. Vi føler oss ­ganske sikre på at de gamle hadde mislikt Per-ene og Pål-enes inntogsmarsj i dagens NPM-regimer.

Vi kjenner til høyt respekterte Ap-­veteraner som har reagert kraftig på at de mest alvorlig psykisk syke har blitt tilsidesatt og usynliggjort i dagens helsetilbud. Vi trenger en helt ny ledelsesfilosofi og et helt annet styringssystem for å skape nødvendige rammer for gode ­helsetjenester. Det hviler et tungt, alvorlig politisk ansvar på dem som som stilltiende har latt Per-ene og Pål-ene kjøre over Askeladdene som har tjent vår offentlige velferdsstat solidarisk gjennom et langt liv. Vi må kunne forvente av de politiske partiene som vil være ansvarlige ikke nok en gang svikter de mest alvorlig psykisk syke i samfunnet vårt.

AP og Høyre må snarest komme seg ut av den kroken de har malt seg inn i med foretaksmodellens bedrifts­økonomiske pensler, før det er for sent. Det er skremmende å registrere hvor fort våre solide offentlige sykehus har havnet i en dyp eksistensiell krise, framskyndet av en underfinansiering over flere år, og et styringssystem som så effektivt har lagt til rette for stadig nye kommersielle, ikke-ideelle aktører. Det siste tar heldigvis regjeringen nå skritt for å reversere, men det gjenstår å se om dette vil være effektfulle tiltak i den rådende situasjonen.

Manglende bekymring for de ansattes ve og vel

Det er mer eller mindre full politisk enighet om å bidra med mer penger til våpen i Ukrania, og i mediene presenteres en bred politisk samstemthet om å ruste opp det vi har igjen av et forsømt forsvar gjennom mange år. Det er vanskelig å spore et liknende, men helt nødvendig krafttak for å redde de offentlige sykehusene fra ytterligere kutt i tjenestetilbud og grunnbemanning, som er gjort for å finansiere nye sykehusbygg.

I stedet er mediebildet innenfor helsesektoren blitt et vrengebilde hvor vi savner ledende helse­topper som er tydelige i sitt faglige budskap om bekymringen for sine ansattes og pasienters ve og vel, midt i det de står i nå. Ofte opplever vi at helsebyråkratene sitter trygt bak en hærskare av kommunikasjonsrådgivere og konsulenter.

En gjennomgående kritikk, også mot Helsepersonellkommisjonen, har vært rettet mot premisset om at færre helse­personell skal arbeide mer effektivt for å behandle flere og raskere, og at stadig nye oppgaver løftes over til kommunene. Signalene fra den nylig framlagte Nasjonal helse- og samhandlingsplan er at den i liten grad er fokusert på den ­problematiske grunntenkningen i markeds­modellen.

Ignorerer helsepersonellets advarsler

Helseplattformen er i ferd med å kantre i en skandale i Helse Midt som et Per- og Pål-inspirert verk, og det er skremmende å være vitne til hvor svakt helsepersonellets kraftige advarsler om svekket pasientsikkerhet står i diskusjonen mot helseforetakenes beslutninger.

Det ligger mye god sykdomsfor­ståelse og helsepolitikk i å lytte til sine egne helsefagfolk framfor markedsorienterte spinndoktorer. Fordringen nå er å komme tilbake til en fagpolitisk styringsmodell og prioritering av våre viktigste felles sykehustjenester før de bedriftsøkonomiske kreftene tar helt overhånd. De konsern­tillitsvalgte har på en beundringsverdig måte påtatt seg Askeladdens rolle og har ustanselig argumentert helsefaglig og klokt i helseforetakenes styrer, men til sørgelig lite gjennomslag i vedtakene så langt.

Våre fremste folkevalgte må snarest forstå at det er påtrengende nødvendig å få byttet ut Per-enes og Pål-enes dominans i Sykehus-Norge. Disse representantene og styringssystemet har i seg selv vist at de ikke evner å forstå Askeladdens kvaliteter som hver dag utøves i helse­personellets møte med den enkelte pasienten og de pårørende. Faglig og menneskelig sett kunne en ny helseforetaksreform innebære en solid gevinstrealisering over hele landet og gitt mer bærekraftige spesialisthelsetjenester framover. Stortinget må også bidra med mer penger!